Byens spor: Ewald og Maj

Byens spor: Ewald og Maj. I luftlinje er det ikke så lenge siden 1940-tallet. De fleste av oss kjenner noen, eller har kjent noen, som opplevde tiåret. Men siden den gang har terrenget i det moderne Norge blitt så kupert at det allikevel føles som en uendelighet siden. I dag er vi ikke, til hverdags, i kontakt med etterdønningene av krigen, hvordan den fortsatt preget livet til folk. Men bare så det er sagt: Lars Saabye Christensens etterlengtede Byens spor er ikke en roman om krigens dager. Den er en roman om mennesker i Oslo i etterkrigsårene. Fortellingen er lagt til tiden da Norgeshjelpen i Amerika sendte oss gaver, og da jødiske barn fra Tyskland kom hit i busser for å fetes opp. Røde Kors, som utførte et formidabelt arbeid i konsentrasjonsleirene, sto sterkere enn noen gang. I Oslo var Majorstukrysset Kirkeveiens Times Square og Akropolis. Der lå det så mange bakerier med en duft av nystekt brød i luften at fuglene ble mette bare av å fly med åpent nebb. Dette var tiden hvor byggingen av Rådhuset gikk inn i sluttfasen, bygningen som på folkemunne ble kalt «brunosten». «'Minne er sorg. Historie er forsoning', står det et sted i denne litt stillfarne boken. Lytter du nøye, kan du høre hvordan det hele veien synger i sterke følelser. Like under overflaten.» Sindre Hovdenakk, VG Det store felleskapetSaabye Christensen tar oss med til kjente gater, steder og bylandskaper i Oslo, og ikke lenger fullt så kjente måter å snakke og omgås på. Her er det ikke vanlig å være dus. Men på et underlig vis er det en avstand mellom folk som også skaper rom for nærhet, og et univers med én tilsynelatende tydelig felleskultur. Som forfatteren selv sier det: «Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre.» «Det er jo dette han vil vise oss: alle detaljene, blikkene og gestene, alt det sanselige og menneskelige som vi går glipp av i vår tid.» Mari Grydeland, Aftenposten I sentrum av fortellingen står Jesper Kristoffersen. Vi møter ham først på trikken i 1957, da kong Haakon dør, men virvles fort tilbake til 1940-tallet. Jesper har ennå ikke begynt på skolen. Han skal jo begynne, men er ett år forsinket. Han er «følsom», heter det seg, men naboen, fru Margrethe Vik, enke etter veterinær Halfdan Vik, som passer ham av og til, mener at han er «vár». Reklame, Røde Kors og referaterEwald, Jespers far, jobber i reklamebyrået Dek-Rek i Rosenkrantz' gate. Der utarbeider de konseptet til Oslos 900-årsjubileum, som skal gå av stabelen i 1950, noen år fram i tid. Ewald er «ganske lubben, nesten firkantet, med et vennlig og tomt ansikt som ofte kjennetegner sorgløse mennesker som tror de er lykkelige». Moren Maj er, som mange kvinner på den tiden, hjemmeværende. Hun involveres etter hvert i lokalt Røde Kors-arbeid. Referatene fra «Arbeidskomiteen i Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors» er kostelig lesning fra en svunnen tid. De er presise og tilsynelatende nøytrale, men mellom linjene er de både morsomme og triste, og fylte med fordommer. Poenget i dem var uansett at man stilte opp og hjalp hverandre. «Forfattaren greier å skape ein nerve i dette heilt vanlege ... Slik opnar romanen opp for ei av dei edlaste sidene ved skjønnlitteraturen: nemleg vår evne til å leve oss inn i og føle med andre menneske.» Marta Norheim, NRK P2 Kryssende spor Menneskene i romanen er spor som krysser hverandre på et eller annet vis. Vi møter den italienske hyggepianisten på hotell Bristol, eller Bris på folkemunne. Antikvaren Olaf Hall, enkemann etter den kjente skuespillerinnen Ragnhild Hall, tidligere Stranger, og stefar for den plagede medisinerstudenten Bjørn Stranger. Vi møter slakteren, Jespers lærer og klassekamerater. Vi kjenner vinden fra Nordmarka og hører lydene fra trafikken, vinterens stillhet og tonene fra Jesper som tar pianotimer og øver seg på Beethoven. Men ikke la deg lure av overflaten. Byens spor, som er første bind i en trilogi, røsker godt i både menneskene i boka og i leseren. For hvor like var vi egentlig? Dette er en rivende, dramatisk roman med vold, ulykker, uhelbredelig sykdom, død, utenforskap, desperasjon og isolasjon. Den er som en trikk som langsomt starter og glir fra trikkestoppet, for så å akselerere i voldsom fart mot neste - i dette tilfelle neste bind i Saabye Christensens trilogi.