Stemmen

Stemmen. Hans så meg før jeg så ham. Men senere skulle han si at han aldri hadde følt seg så sett. Så gransket. Ingen hadde satt et sånt blikk i meg før. Jeg falt helt ut av samtalen et øyeblikk. Et øyeblikk. Det var ikke mer enn det. Nesten ingenting. Jeg satt på en utekafé med en avis i hendene og utsikt til torget. Jeg var ute til lunsj. Det var en hverdag i slutten av august, nok en arbeidsdag, jeg hadde ingen anelse om at den var i ferd med å kaste om på livet mitt.