Jeg og Du

Jeg og Du. Martin Buber tegner et bilde av den menneskelige eksistens som et nettverk av relasjoner, hvor Jeg-Du-relasjonen representerer et ekte møte og en dialog som kun kan oppstå når mennesket går inn i dette møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud. Radikalt forskjellig er Jeg-Det-relasjonen. I en slik relasjon betrakter Jeg-et den eller det andre fra avstand, erfarer det som en gjenstand (Gegenstand) i stedet for å oppleve det som et nærvær (Gegenwart). Menneskets hele eksistens er bestemt av hva slags forhold det har til elementene rundt seg, og det er ifølge Bubers filosofi opp til mennesket selv hvilken slags relasjon det går inn i, eller hva slags respons det vil gi sine omgivelser: "Verden er for mennesket tvefoldig, svarende til hans tvefoldige holdning". Buber ble tidlig en markant tolker av chassidisme, den mystiske, jødiske bevegelsen som feide over Øst-Europa i det 18. og 19. århundre, og han underviste i jødisk religionsfilosofi ved universitetet i Frankfurt mellom 1924 og 1935. Han jobbet også med en tysk oversettelse av Det Gamle Testamentet, noe han først fikk fullført i 1963. I 1938 valgte han å emigrere til Palestina, hvor han ble tilbudt et professorat ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Her forsøkte han også å ta sin dialogiske filosofi ut i praksis ved å jobbe for bedre forståelse i møtet jøder og arabere i mellom. Foruten hans mest kjente verk Jeg og du (1923) publiserte han en rekke andre skrifter, bl.a. skjønnlitterære verk og oversettelser. Buber levde sine siste år som veileder for kibbutzmedlemmer og døde i Jerusalem Terje G. Simonsen har skrevet det innledende essayet til Jeg og du.