Inferno

Inferno. INFERNO I selvpåført ensomhet i Paris, dit Strindberg flyttet i 1894, hvor han beskjeftiget seg med vitenskapelige eksperimenter og mystisisme, okkultisme og alkymistiske oppfinnerdrømmer, skriver han seg i dagboks form ut av naturalismen og inn i en mer jeg-fiksert ekspresjonisme som vi kjenner fra bl.a. Hamsuns Sult. Mer ekstatisk og selvsentrert enn noen gang, drevet nesten til vanvidd av skyldfølelse, dødsangst og metafysisk hypokonderi, leter han i parisergatene etter et system i galskapen. Spent til bristepunktet av danteaktige vandringer og swedenborgske begreper forsøker han å tyde hverdagslige tilfeldigheter, paranoide hendelser og dagdrømmer og samle tolkningene til en korresponderende, oversanselig helhet. Midt i en dyp personlig krise, som han som sedvanlig makter å gi en slående litterær form, hever Strindberg seg igjen til en fornyelse som peker frem mot det skjellsettende skuespillet Till Damaskus, der handlingen i hovedsak utspilles i forfatterens hode, og den gryende europeiske modernismen.