Fanget

Fanget. Det var akkurat som om tiden stoppet. Jan rørte seg ikke, han ble stående rett opp og ned mens den tassende lyden av skritt kom nærmere og nærmere. En sving til nå, så ville den som gikk der nede kunne se dem. Lyden kom liksom langt borte fra og fylte hele hodet hans, hele rommet, hele kirken. Han så øynene til Fathima, store og på en måte spørrende, hun virket like lammet som ham selv.