Greske myter og mysterier

Greske myter og mysterier. "Døtre av Zeus, vær hilset! Skjenk oss sanger som kan antenne lengsler. Kast glans over gudenes hellige slekt, de evig levende, de som er avkom av Jorden og Himmelens stjernebesådde hvelving." fra boken Tore Frost er universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker og studier innen humanistisk filosofi og åndshistorie og publisert flere artikler innen etikk og omsorgsfilosofi. Han er også medansvarlig for utgivelsen av Platons samlede verker på norsk. Han har stått for utvalget og skrevet innledningen til boken Greske myter og mysterier. Jeanette Sky har intervjuet ham: - De olympiske guder er blitt så kultivert i vår kulturkrets at vi nærmest behandler dem som leketøy. Hele den vestlig litteraturhistorie står i nært forhold til den greske diktning, og de greske guder er nær sagt blitt litterære kasteballer, sier Tore Frost og fortsetter: - Vi har mistet hele den religiøse klangbunnen i den greske diktning og filosofi. For meg har det i denne boken vært viktig å vise hvordan både gudene, diktningen og deler av filosofien hører hjemme i en religiøs sammenheng. - Vil det si at vi finner en religiøs dimensjon der vi minst venter det, for eksempel i filosofien? - Grekernes fornuftskultur finner helt klart sin klangbunn i myter og kult. Tekstene som er samlet her viser at grekerne var et gjennomreligiøst folk. Myte og fornuft går over i hverandre og vi finner like godt belegg for at Platon er mytisk som at Homer og Hesiod er logiske. - Den greske diktning var dermed like mye en slags teologi? - Dikterne var like mye teologer for sin tid som de var fremragende diktere. Grekerne var religiøse i alt de gjorde. De var et troende folk som vi på mange måter har glemt i vår feiring av det estetiske og logiske. Vi har underslått den musiske mentalitet der det å dikte og det å tenke fritt var én og samme ting. Musisk religiøsitet og kunsten å erindre - Hva kjennetegner den religiøse dimensjonen i gresk diktning? - Den greske religiøsiteten er sterkt preget av det musiske. Musene er en gruppe på ni gudinner som dikteren henvender seg til og som henvender seg til dikteren. Dikteren skriver aldri under eget navn; det er musene som beretter. Dette fortoner seg som en hellig innvielse, og dette inspirasjonselementet er meget viktig for hele den tidlig greske kultur. Samtidig er dette musiske liv det mest originale ved gresk religiøsitet og vi finner ikke paralleller til det i noen annen kjent religion. - Kan denne musiske innlevelsen sammenlignes med en form for guddommelig åpenbaring? - Ja, til dels. Selve hovedskriftet i denne boken, Hesiods Theogonia, går så langt som til å si at han virkelig har vært utsatt for en åpenbaring. Mens han vandrer som gjeter på markene åpenbarer musene seg for ham og gir ham dikterstaven i en ekstatisk åpenbaringsopplevelse. Her heter det at "gudegitt sang ble meg innblåst av musene, slik at jeg kunne dikte og synge min pris til det kommende og det forgangne". - Hva slags visdom eller innsikt er det musene formidler? - Musene er født av Mnemosyne, erindringens gudinne. Dermed representerer musene det klassiske idealet om at alt må erindres, vi må minnes hele tiden. Musene gir mennesket de riktige ordene i minnet. Den klassiske mentalitet er hele tiden knyttet til å erindre fortiden. Fordi det har skjedd i fortiden, må det også skje i fremtiden. Dette er uttrykk for grekernes opptatthet av å se logiske mønstre selv i det mytiske. Den musiske kvalitet mangler den dimensjon som ble så viktig med kristendommen, nemlig fremtiden. I gresk religion og filosofi finnes intet nytt i fremtiden, alt som skal utvikle seg er gitt i fortiden. Det musiske og minnene går bokstavelig talt over i hverandre - de er barn av sin mor. - Grekerne var ikke akkurat kjent for sin lovprisning av kvinnen, gjelder det også deres forhold til gudinnene? - Nei, selv om Zeus er allfaderen er det musene, altså det kvinnelige, som er vesentlige for formidlingen av guddommelig kunnskap til menneskene. Hos Hesiod finner vi videre at de første urmaktene Chaos, Gaia og Eros er diffuse størrelser med unntak av Moder Jord, Gaia. Gaia skaper den første mannen, Ouranos - Himmelguden fordi hun ville ha en mann som kunne strekke seg ut over henne på alle kanter. Ut av dette favntaket kommer så de første generasjoner av guder. Orfismen og den frie tanke - Hva er det mest karakteristiske ved gresk religion og kultur? - Først og fremst frihet. Dette gjelder også i deres omgang med det hellige. Grekerne var opptatt av å skape. Det hellige skapes i form av hellige ord. Dette er en frihet som betyr at man ikke er underkastet en bydende autoritet. Musene gir dikteren ord, men det er samtidig en oppfordring til å skape. Disse tekstene er lekende, frie - ja, helt enkelt greske! Logos - ordet - er inspirert, det har en hellig klangbunn, og det er musene som står som garantister for dette. Samtidig var gresk religiøsitet preget av mysteriereligioner, og som andre steder var de også i Hellas lukkede religioner. Mysterieinnvielsen inneholder elementer av absolutt taushet. Selv Platon som aldri var noen mystiker, uttrykte: "Det gis av meg intet skrift om disse høyeste spørsmål og For denne innsikt er ikke utsigbar som andre kunnskaper". - Orfismen står sentralt i denne samlingen, hva er det som er så spesielt med denne tradisjonen? - Orfismen var aldri en isolert kult. Orfikerne besto av frie diktere som orienterte seg mot alle etablerte kulter. I motsetning til de andre mysteriereligionene hadde ikke orfikerne skriveforbud. Snarere var de pålagt å skrive. Orfeus er fri, og ikke låst fast i en tradisjon. Dette eksponerer igjen den eiendommelige frihet i den greske religiøsitet. Orfikerne dikter videre på den store hemmelighet som Orfeus, lyrespilleren og sangeren, en gang plantet. Orfikerne utmerker seg ved en eksistensiell holdning, uttrykt i en dikterisk forkynnergjerning. De er derfor pilegrimene i antikkens religiøse liv. - Vil du si at orfismen ved sin mangel på kultfellesskap peker fremover mot en moderne personlig religiøsitet? - Den greske religiøsiteten er sterkt preget av det musiske. Musene er en gruppe på ni gudinner som dikteren henvender seg til og som henvender seg til dikteren. Dikteren skriver aldri under eget navn; det er musene som beretter. Dette fortoner seg som en hellig innvielse, og dette inspirasjonselementet er meget viktig for hele den tidlig greske kultur. Samtidig er dette musiske liv det mest originale ved gresk religiøsitet og vi finner ikke paralleller til det i noen annen kjent religion. - Kan denne musiske innlevelsen sammenlignes med en form for guddommelig åpenbaring? - Ja, til dels. Selve hovedskriftet i denne boken, Hesiods Theogonia, går så langt som til å si at han virkelig har vært utsatt for en åpenbaring. Mens han vandrer som gjeter på markene åpenbarer musene seg for ham og gir ham dikterstaven i en ekstatisk åpenbaringsopplevelse. Her heter det at "gudegitt sang ble meg innblåst av musene, slik at jeg kunne dikte og synge min pris til det kommende og det forgangne". - Hva slags visdom eller innsikt er det musene formidler? - Musene er født av Mnemosyne, erindringens gudinne. Dermed representerer musene det klassiske idealet om at alt må erindres, vi må minnes hele tiden. Musene gir mennesket de riktige ordene i minnet. Den klassiske mentalitet er hele tiden knyttet til å erindre fortiden. Fordi det har skjedd i fortiden, må det også skje i fremtiden. Dette er uttrykk for grekernes opptatthet av å se logiske mønstre selv i det mytiske. Den musiske kvalitet mangler den dimensjon som ble så viktig med kristendommen, nemlig fremtiden. I gresk religion og filosofi finnes intet nytt i fremtiden, alt som skal utvikle seg er gitt i fortiden. Det musiske og minnene går bokstavelig talt over i hverandre - de er barn av sin mor. - Grekerne var ikke akkurat kjent for sin lovprisning av kvinnen, gjelder det også deres forhold til gudinnene? - Nei, selv om Zeus er allfaderen er det musene, altså det kvinnelige, som er vesentlige for formidlingen av guddommelig kunnskap til menneskene. Hos Hesiod finner vi videre at de første urmaktene Chaos, Gaia og Eros er diffuse størrelser med unntak av Moder Jord, Gaia. Gaia skaper den første mannen, Ouranos - Himmelguden fordi hun ville ha en mann som kunne strekke seg ut over henne på alle kanter. Ut av dette favntaket kommer så de første generasjoner av guder. Orfismen og den frie tanke - Hva er det mest karakteristiske ved gresk religion og kultur? - Først og fremst frihet. Dette gjelder også i deres omgang med det hellige. Grekerne var opptatt av å skape. Det hellige skapes i form av hellige ord. Dette er en frihet som betyr at man ikke er underkastet en bydende autoritet. Musene gir dikteren ord, men det er samtidig en oppfordring til å skape. Disse tekstene er lekende, frie - ja, helt enkelt greske! Logos - ordet - er inspirert, det har en hellig klangbunn, og det er musene som står som garantister for dette. Samtidig var gresk religiøsitet preget av mysteriereligioner, og som andre steder var de også i Hellas lukkede religioner. Mysterieinnvielsen inneholder elementer av absolutt taushet. Selv Platon som aldri var noen mystiker, uttrykte: "Det gis av meg intet skrift om disse høyeste spørsmål og For denne innsikt er ikke utsigbar som andre kunnskaper". - Orfismen står sentralt i denne samlingen, hva er det som er så spesielt med denne tradisjonen? - Orfismen var aldri en isolert kult. Orfikerne besto av frie diktere som orienterte seg mot alle etablerte kulter. I motsetning til de andre mysteriereligionene hadde ikke orfikerne skriveforbud. Snarere var de pålagt å skrive. Orfeus er fri, og ikke låst fast i en tradisjon. Dette eksponerer igjen den eiendommelige frihet i den greske religiøsitet. Orfikerne dikter videre på den store hemmelighet som Orfeus, lyrespilleren og sangeren, en gang plantet. Orfikerne utmerker seg ved en eksistensiell holdning, uttrykt i en dikterisk forkynnergjerning. De er derfor pilegrimene i antikkens religiøse liv. - Vil du si at orfismen ved sin mangel på kultfellesskap peker fremover mot en moderne personlig religiøsitet? - Man kan gå så langt som til å si at det allerede i tidlig gresk religiøsitet fantes et begrep om personlig samvittighet, og vi ser begynnelsen på en personlig religiøsitet spesielt uttrykt gjennom orfismen. Jeg kjenner ingen annen arkaisk religion som har noe tilsvarende, og dette trekket har jeg derfor villet fremheve for moderne lesere. Vi finner igjen elementer av dette i den Sokrates som Platon møter. Det er en dypt religiøs mann med et religiøst alvor i alt han gjør. Dette alvoret kommer fra noe i hans indre, et personlig forhold til en indre gud. - Finner vi en form for frelseslære i disse tekstene? - Gresk religion kommer nær et frelseselement i sitt begrep om katharsis. Det dreier seg om renselse mot en fullkommengjørelse. Mennesket skal renses slik at det sanne menneskelige trer frem. Det handler om en helliggjørelse av det menneskelige, en renselse for å komme ut av livshjulet, den jernharde ananke, nødvendighetens bånd. I samband med dette finner vi en sjelevandringslære som i vesentlig grad er utviklet av orfikerne, og som overtas av Platon slik vi ser det i Faidros og Faidon. Orfikerne bestemte rent matematisk hvor lang tid det tar sjelen fra døden og frem til sjelen er helt fullkommengjort. Det er en tusenårs vandring i Hades. Også dette vitner om en frihet, ikke bare til å bestemme en stor skjebne, men også til å beregne det helt matematisk! - Hva kan disse gamle tekstene og mytene formidle til moderne lesere? - For min del er det ved å komme tilbake til disse tekstene at jeg selv blir lykkelig. Jeg føler meg fri på en annen måte! Dessuten rommer tekstene beretninger som er både gripende og vakre. Dette ser vi ikke minst i myten om Demeter som mister sin datter. Demeters sorg er fortalt på en måte som gjør at det skaper et fundament for gjenkjennelse og bearbeidelse av egne følelser. Gjenkjennelse skapes også i Hermes-hymnen der vi møter skøyeren og spilloppmakeren Hermes side om side med hans religiøse alvor. Der Demeter er tidløs i sin rolle som sørgende mor over tapet av sitt barn, er Hermes tidløs i sin formidling av barnets skøyerstreker. Slik taler disse tekstene til oss også i dag gjennom frihet, erindring og gjenkjennelse.