Vitenskapelige revolusjoners struktur

Vitenskapelige revolusjoners struktur. En av Kuhns påstander er at vitenskapen ikke utvikler seg lineært, at det ikke er en jevn og gradvis oppsamling av viten, men snarere en rekke stabile perioder avbrutt av brutale omveltninger. Tilstanden imellom disse omveltningene kaller Kuhn normalvitenskap. I denne perioden forholder forskerne seg ukritisk til et etablert paradigme, dvs. forskning som det er allmenn enighet om. Men før eller siden vil det oppstå anomalier, resultater som ikke passer med det rådende paradigmet. Dette kan utløse en vitenskapelig krise og en vilje til å utprøve nye teorier. Resultatet kan bli en  vitenskapelig revolusjon, som ender med et paradigmeskifte. Striden mellom et gammelt og et nytt paradigme kan ikke avgjøres ut fra rasjonelle kriterier, ifølge Kuhn, fordi de to paradigmene vil være uenige om selve kriteriene. To paradigmer er m.a.o. inkommensurable, dvs. usammenlignbare. Paradigmeskiftet skjer da heller ikke ved at den ene leiren overbeviser den andre, fastslår Kuhn, men som regel ved at den gamle generasjonen forskere byttes ut med en ny. "Boken har blitt et kulturelt ikon for kritikken av et overoptimistisk bilde av vitenskapen. Stadig nye generasjoner har lest Kuhn ettersom han kritiserte en vitenskapsforståelse som var, har vært og fremdeles er virksom. Vitenskapsfilosofien er da også fremdeles preget av denne kritikken siden verken Kuhn eller andre har lykkes i å etablere et samlende og bærende alternativ." Rune Nydal i det innledende essayet til Vitenskapelige revolusjoners struktur Thomas Samuel Kuhn (1922-1996) ble født i Cincinnati i den amerikanske delstaten Ohio. Han tok doktorgraden i fysikk i 1949 ved Harvard University, der han underviste i vitenskapshistorie fra 1948 til 1956. I 1961 ble han utnevnt til professor i det samme faget. Etter Harvard foreleste Kuhn ved Berkeley (fra 1956), Princeton (fra 1964) og  Massachusetts Institute of Technology (fra 1979), der han ble værende helt til han gikk av med pensjon i 1991. Vitenskapelige revolusjoners struktur er Kuhns i særklasse mest kjente og innflytelsesrike verk. Det kom ut i bokform i 1962, men ideen ble unnfanget allerede i 1947, da Kuhn, mens han fremdeles var student, ble bedt om å undervise en klasse ved Harvard. I den forbindelse måtte han sammenligne Aristoteles med Isaac Newton - det var ifølge ham selv første gang han leste et eldre vitenskapelig dokument. Kuhn konstaterte at Aristoteles' fysikk ikke var "dårlig Newton", bare annerledes. Thomas Kuhn regnes som det viktigste navnet innen det tjuende århundrets vitenskapsfilosofi. Blant de mange utmerkelsene Kuhn har mottatt for sin akademiske innsats, kan vi nevne utnevnelsen til Guggenheim Fellow i 1954 og George Saton-medaljen i 1982.