Minima moralia

Minima moralia: refleksjoner fra det beskadigede livet. Det er ingen tilfeldighet at Adorno valgte aforismen som form; det usystematiske, orddvelende står som motsetning til det totalitære ved helheten og de store systemene. Her utvikler Adorno sin moralfilosofi, estetiske teori og negative dialektikk, hvorav sistnevnte tema senere ble utdypet i verket Negative Dialektik (1966). Minima moralia ble skrevet da Adorno var i eksil under den andre verdenskrig, i anledning av Max Horkheimers femtiårsdag i februar 1945, en mangeårig venn og kollega. Selv skriver han tilegnelsen at utgangspunktet er privat: tanker han som intellektuell gjør seg i eksil, men aforismene er av sosial, antropologisk og generell art. Hans eksil, og erfaringene med fascismen og nazismen, var kanskje den viktigste påvirkningskraften bak verket, men Adorno var heller ikke begeistret for samfunnet og kulturen slik han opplevde den i USA. "Minima moralia er et sammensatt verk, på enmåte ei krigsdagbok fra livet i emigrasjonen,der han noterte så mangt om så mye - fraerindringer om barndom og oppvekst, til ekteskapog samliv, historie og politikk, sosiologi."Arild Linneberg i det innledende essayet til Minima moralia Minima moralia fremstår nå i norsk språkdrakt for første gang, oversatt av professor i litteraturvitenskap, Arild Linneberg. Theodor Wiesengrund Adorno (1903-1969) ble født inn i en velstående familie i Frankfurt-am-Main. I oppveksten fikk han privatundervisning ved siden av skolen, og spilte piano fra tidlig alder. I 1921 ble han immatrikulert ved Johann Wolfgang Goethe-universitetet, hvor han tre år senere tok doktorgraden i filosofi. I de neste årene studerte han musikk i Wien, før han i 1931 begynte som foreleser ved universitetet i Frankfurt. Fra slutten av tjuetallet og til sin død var Adorno tilknyttet Institutt for sosialforskning i Frankfurt, kalt Frankfurterskolen. Her arbeidet han sammen med andre sentrale filosofer og sosiologer, som Max Horkheimer, Walter Benjamin og Jürgen Habermas. Under nazistenes fremmarsj ble Adorno tvunget i eksil. Han flyktet til Oxford, mens Frankfurterskolen ble flyttet til Zürich og deretter New York. I 1937 giftet han seg med Gretel Karplus, og et år senere forente han krefter med resten av medlemmene av Frankfurterskolen ved University of Columbia. Han skulle ikke reise hjem igjen til Tyskland før 1949, og både Opplysningens dialektikk, som han skrev sammen med Horkheimer, og Minima moralia ble skrevet i eksil. Fra 1958 til 1969 var han professor i filosofi og sosiologi, og direktør ved Institutt for sosialforskning. Han døde av et hjerteinfarkt i Visp, Sveits, og verket Estetisk teori ble utgitt posthumt. Litteraturprofessor Arild Linneberg har oversatt og skrevet det innledende essayet til Minima moralia.