Kveita

Kveita. Jeg skal ikke i krigen. Jeg skal reise meg. Kona holder meg i beltet. Jeg må opp! Ligger trangen i genene? Jeg er som havskilpadden - svømmer over havet for å legge egg på den samme stranda i tusener av år. Eller, Carolus, er det flokkmentaliteten som får oss til å reise oss, for raskest mulig å oppfylle språkenes definisjon på et menneske: En stående skapning, der 206 knokler utgjør reisverket? "Kveita" er Steens første dikt siden Ilden i 1992. I dette langdiktet, som veksler mellom egne erfaringer og Karl XIIs liv, smelter personlig historie, verdenshistorie og lokalhistorie sammen. Det er et dikt om mot, overmot og død - og glimt av menneskets evolusjon og forfall: fra firbeint til oppreist til liggende maltraktert på badegulvet.

For flere skjønnlitterære bøker trykk her